Fredagskveld, løk, surdeig, fredspris og musikk

Fredagskvelden er ukas desiderte høydepunkt. Det har jeg sagt før og det kommer jeg til å si igjen. Det er deilig å føle den komplette ro senke seg. Særlig første uka etter en ferie er det deilig å sette seg ned i godstolen med god mat og drikke for å nyte gullrekka på NRK. Og nei, det blir ikke svart kaffe i kveld. Det blir nachos og litt CB i kveld, men siden jeg er opptatt av å holde meg slank blir det selvsagt i moderate mengder.

Jeg har vært ute i hagen i hele ettermiddag; fire timer ute etter jobb gjør godt. Ren terapi. Jeg har langt større glede av hagearbeid når jeg er tilbake på jobb enn i feriene. Det kan faktisk ikke sammenliknes. Jeg er i tillegg mye mer effektiv når jeg hverdagshager. I dag har jeg fjernet gresstorv langs store deler av ligusterhekken ut mot veien i ettermiddag. I tillegg har jeg lukt og dessuten fjernet steinkanten jeg har hatt langs hele den rundt 30 meter lange hekken i noen år. Frigjort plass må utnyttes og rundt tusen løk er lagt langs noen få meter her i dag. Jeg har regnet ut at jeg har plass til rundt 10 000 her, men så mange blir det ikke i år. Men kanskje tredjedelen kommer på plass i høst. Tror dette blir virkelig flott til våren. Om man er opptatt av samplantingene sine vil nok dette se ut som et mareritt for all løk legges ned uten tanke på hvordan helheten blir. Det er dog min hage og jeg liker å ha det slik og jeg bestemmer alt selv. Herlig.

Kloakken her var ikke helt med for en ukes tid siden og jeg begynte å grave opp fra huset ned mot septiktanken. En fordel med å bo i milde strøk med minimalt med frost er at ledningen ligger nesten oppe i dagen. Jeg fikk raskt fikset til en midlertidig løsning og i dag gjorde jeg meg helt ferdig med dette.Jeg var dog forberedt på betydelige utgifter og derfor ble jeg nesten skuffet da jeg oppdaget at det jeg trenger er et lite rørstubb til noen få hundre kroner. Det betyr at plantebudsjettet for kommende sesong økte svært mye i løpet av ettermiddagen.

På kjøkkenet står nå en surdeig under utvikling. Det er mange år siden sist jeg bakte med surdeig, men nå fikk jeg lyst til igjen å bake på denne måten. Tross alt er det ikke mange brød som kan konkurrere med slikt. Om få dager er surdeigen klar og da regner jeg med å ha en til bruk for lang tid framover. Sist holdt jeg den gående i flere år med jevn mating når jeg brukte av den. Surdeig burde dere ha i kjøleskapet kjære lesere. En grei måte å komme i gang på finner dere hos Lene. Jeg gjør det nesten på samme måte.

Fredsprisen har jeg ikke tenkt å kommentere så mye i dag; grei nok, men mange andre kandidater som nok fortjente den mer etter min mening. Man bør ikke få pris for hva man muligens kan komme til å gjøre, men hva man har gjort. På den annen side står det i statuttene at den skal tildeles den som har gjort mest for freden siste år og i så måte kan tildelingen forsvares. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært blant de som har vært ekstatisk over Obama og det kan nok komme av at jeg nok har litt mer kjennskap til amerikansk politikk og hvordan dets system fungerer enn folk flest; både gjennom engelskstudier og ikke minst historie med spesialisering i amerikansk politikk. Det fører til at jeg ikke har den naive optimismen som så mange andre har når det gjelder hva presidenten faktisk kan gjøre. Det er lettere for en amerikansk president å gjøre mye galt på egenhånd enn å kunne gjøre mye bra. Det ser vi f.eks. når det gjelder helsereformen; selv blant presidentens egne partifeller er det stor motstand mot dette. For øvrig blir det egentlig litt feil å snakke om partifeller for amerikansk politikk er langt mer preget av geografisk tilhørighet enn partitilhørighet. En republikaner fra New York eller Massachusetts står generelt sett langt til venstre for en demokrat fra South Dakota eller Kansas for å nevne eksempler. På den annen side er det ikke tvil om at Obama uansett er en ekstrem forbedring fra det vi hadde før… Dessuten er jeg ikke i tvil om at intensjonene hans er de beste, men… Som jeg alltid sier; naivitet er det verste karaktertrekk jeg vet og det er en del som har en for naiv tro på hva den amerikanske presidenten faktisk kan gjøre i det godes tjeneste.

Jeg har tenkt å avslutte fredagskvelden musikalsk med en gammel åttitallsfavoritt. I fjor hadde jeg en del innlegg hvor jeg skrev om mine favoritter fra det tiåret jeg var tenåring i flest år (jeg fikk noen tenåringsår også inn på nittitallet) og det er en spalte jeg vil ta opp igjen senere i høst og derfor er det her greit med en aldri så liten “teaser” som det så fint heter. Vi skal her tilbake tilbake til 1985 og en av rockens virkelige stjernekvinner. Sangen er hentet fra en av filmene om Mad Max og jeg syns fremdeles Tina Turner er en herlig artist. God helg alle sammen.

Valget

Jeg er ikke fornøyd med valgutfallet, det ser jeg ingen grunn til å legge skjul på. For det første ønsket jeg regjeringsskifte, for det andre syns jeg det var trist at Venstre gjorde et så dårlig valg og for det tredje syns jeg FrP fikk en altfor stor oppslutning. Ikke minst her i Vest-Agder hvor de nok en gang ble største parti med 27,4%, noe som gjør mitt kjære hjemfylke til partiets beste. Det likte jeg ikke. Enda verre blir det når vi ser på min region, Lister. I de fire største kommunene får partiet følgende oppslutning: 30,3% her i Lyngdal, 30,4% i Kvinesdal, 29,7% i Flekkefjord og 39,8%(!) i Farsund, partiets beste resultat på landsplan. Langs kysten øst for min hjemkommune fikk partiet 31,6% i nabokommunen Lindesnes og 31,2% i min fødeby, Mandal. Sørkysten er altså definitivt FrP-land…

Sponheims sorti var også trist; jeg har hatt stor sans for ham gjennom mange år; ikke minst han enormt selvsikre framtoning har vært både fornøyelig og imponerende. Han er en mann jeg mener norsk politikk kunne hatt stor glede av i mange år framover. En prinsippfast mann som står for sine meningers mot og det er det ikke mange som gjør.

For Høyres del ble valgresultatet bedre enn det kunne se ut tidligere i år, men likevel et skikkelig dårlig valg sett i en større historisk sammenheng. Vi er fremdeles langt fra en borgerlig regjering og jeg kan ikke se at vi vil få noe sterkt borgerlig alternativ på mange, mange år. Jeg vil ha en borgerlig blokk dominert av et sterkt Høyre og med et langt sterkere sentrum enn vi ser i dag. Å skulle ha FrP som del av et slikt samarbeid kan jeg ikke se for meg; til det er partiet for det første altfor uansvarlig i sin økonomiske politikk, kulturpolitisk er partiet en katastrofe og det har på visse felt et menneskesyn jeg ikke kan identifisere meg. Jeg håper at tyngdepunktet innen opposisjonen vil endre seg markant i tiden framover, men jeg tror neppe det er realistisk med det første. Men den som venter på noe godt…

Ellers legger jeg merke til at ordningen med utjevningsmandater slår noe komisk ut av og til. SV fikk utjevningsmandatet her fra Vest-Agder; et fylke hvor partiet kun fikk 3,9% av stemmene. Partiet var over 8 000 stemmer eller 10% fra å sikre seg et mandat de aldri har vært noe som likner i nærheten av. Skjønt; aldri så galt at det ikke er godt for noe: Skulle vi først få en representant for dette fløypartiet kunne det neppe vært en bedre mann enn Alv Holmelid som har over 20 års erfaring fra privat næringsliv, noe som ikke er for vanlig innen hans parti. I tillegg har han hatt flere sentrale stillinger ved Høgskolen i Agder og nå Universitet i Agder. En dyktig kar, ikke tvil om det.

I tillegg er det tross alt et steg i riktig retning at Arbeiderpartiet blir enda mer dominant i forhold til sine regjeringspartnere. Kunne de nå også fått hånd om Finansdepartementet og Utdanningsdepartementet blir dette tross alt ikke så helt galt.

Nei, nå vil jeg ut i sola.

Barndomsminner gjenoppfrisket

Da jeg vokste opp på 70-tallet lå det til tider seks-sju store tankbåter i opplag i havna på andre siden av fjorden og de var en  helt naturlig del av min barndom. Det var rett og slett litt merkelig da disse båtene fikk oppdrag igjen og forlot opplaget.

Men siden det nå er noe som stadig omtales som finanskrise har jeg disse barndomsminnene blitt transformert til en ny realitet. I går gikk to båter i opplag og flere kan komme. Noen syns sikkert dette ser fælt ut, men for meg føles det helt naturlig med disse båtene. Slik ser det ut sett fra stuevinduene mine nå.

Nydelig vær i ettermiddag og far og meg fikk hogget ved til den store gullmedalje. Min far hadde fri i dag og det traff godt værmessig. Selv bidro jeg etter jobb og resultatet er at vi nå har ved for flere år framover. Litt kløyving gjenstår, men det er jo bare kosearbeid det. Etterpå var det middag hos farmor og det er ingen som lager komper som farmor. Det er det beste jeg vet.

Dagens ris går for øvrig til Regjeringen og utkastet til Nasjonal transportplan; her er E39 gjennom Vest-Agder helt utelatt til tross for at vi her i regionen har det Statens Vegvesen har kalt den klart dårligste standarden på norske stamveier… Skuffende; men siden bare en av fylkets seks representanter i Stortinget tilhører regjeringspartiene er vi kanskje ikke så interessante. På den annen side burde det jo være her i alle fall Arbeiderpartiet kunne hatt noe å hente. Jaja, skuffende var det.

Dagens ros går til den gamle storhopper og tidligere verdensmester i skiflyging, Ole Gunnar Fidjestøl. Som rennleder for helgas renn i Vikersund har han stått på for at de kvinnelige hopperne skulle få hoppe og det ser ut til at de nå får oppfylt dette selvsagte kravet. Fidjestøl har framstått som fjellstø i denne saken og det er virkelig bra. Jeg ønsker Anette Sagen og de andre jentene lykke til.

Og da gjenstår det bare å ønske dere god helg alle sammen.

Jajaja…

http://www.abcnyheter.no/node/84527.

Jeg er glad for at vår finansminister (som jeg ikke har noe til overs for) kan og vil delta i demonstrasjonstog mot et barbarisk regime (som vi vel har grunn til å frykte snart blir enda verre…). Jeg er glad for at vi bor i et land hvor våre politikere kan si sin mening om verdens urett. Jeg er glad for at vi bor i et samfunn hvor pressen har sine egne meninger og kan kritisere de samfunn med minst respekt for menneskerettighetene. Jeg er glad for å bo i et samfunn hvor tidligere statsministre som Kåre Willoch  kan kritisere en stat som mangler enhver form for respekt for de nyss nevnte menneskerettigheter. Jeg er glad for at vi her i landet har lov til å ha en gjennomtenkt utenrikspolitikk som tar avstand fra Israels undertykkelse av palestinerne.

Politisk analyse

Carl I. Hagen sa nå på Grosvold at 50% av Høyres velgere vil ha et samarbeid med FrP, mens 50% ønsker FrP dit pepperen gror. Greit; jeg tilhører den siste kategorien. Defintivt. Og jeg er stolt av det.

Viser ellers til Olav Verstos gode innlegg i VG:

“Det må sies at Høyre, som alltid, ønsket borgerlig samling og ikke har skylden for de forviklingene som nå utfolder seg. Høyre er, med sin liberale og moderat konservative tradisjon, vårt eneste virkelig borgerlige parti.”

FrP er ikke, har aldri vært, og kommer aldri til å bli et borgerlig parti. Jeg er selv for et borgerlig regjeringsalternativ til høsten, men da skal ikke dette på noe vis inkludere FrP; et parti som veksler mellom rå høyrepopulisme med sin akk så primitive fremmedfrykt og svært åndsfattige kulturpolitikk og ditto venstrepopulisme med sin ekstreme iver når det gjelder bruk av offentlige midler.  

Dersom det ikke blir en borgerlig samlingsregjering foretrekker jeg en ren Arbeiderpartiregjering framfor en regjering med FrP som deltaker. Jeg vil gjerne ha SV bort fra regjeringen, men jeg er ikke mer lysten på å få inn FrP der. Kanskje enda mindre; tross all sine feil og mangler er i alle fall ikke SV eksponent for den vulgære populismen FrP eksponerer. Det skal de ha. Takke meg til en ærlig  og oppegående venstreradikaler framfor en vulgær og åndsfattig populist.

Ny president og realistiske forhåpninger

Bare for å si det med en gang: Dette er et langt innlegg og muligens for de spesielt interesserte og helt, helt uten hageinnhold. Men det er et tema som interesserer meg svært mye og derfor skriver jeg litt mer utførlig om det.

Så var Barack Obama formelt innsatt som USAs 44. president (men bare den 43. person som innehar vervet;  Grover Cleveland var nemlig både den 22. og 24. president og er til dags dato den eneste som er valgt til president med opphold mellom periodene, henholdsvis periodene 1885-89 og 1893-97).

Sjelden, om noen gang, har folks forventninger til en president vært større og her ligger også Obamas desidert største utfordring. Jeg er redd svært mange kommer til å bli skuffet, ikke p.g.a. presidenten selv og hans evner og dyktighet; her har jeg ingen tvil, men forventningene er urealistiske til hva en enkelt person kan utrette. Jeg skjønner entusiasmen, men er redd det er en litt for naiv tiltro til hva som er mulig å utrette. Det er mange ulike grupperinger som har ønsket “change”, både i USA og resten av verden og så langt har alle vært forent i gleden over at Bush nå er historie, og utover dette har mange av disse grupperingene hatt lite felles. Og nå som hverdagen kommer vil nødvendigvis mange av disse oppleve skuffelser etter hvert som det politiske liv igjen normaliseres og entusiasmen fra valgkampen og innsettelsen stilner.

Sett fra mitt ståsted regner jeg imidlertid ikke med å bli skuffet. Jeg tror Obama kommer til å gjennomføre klare forbedringer innen mange felt, ikke minst utenrikspolitisk. Når det gjelder finanskrisen er det ikke tvil om at Obama får en enorm utfordring, men jeg tror åpenbart at han har større sjanser for å lykkes enn Bush hadde.  Mye av grunnlaget for et eventuelt gjenvalg i 2012 legges nok her. Jo lengre tid det tar før økonomien er på fote igjen, jo mer slitsomt kan dette bli for Obama. Hvorvidt støtten i befolkningen opprettholdes over tid avhenger veldig av hvordan den finansielle utvikling blir. Egentlig litt urettferdig dette, for her er ikke presidentens makt i realiteten så stor, men skylden vil fort kunne legges på ham dersom løsninger tar tid.

Jeg er lidenskapelig opptatt av amerikansk politikk og har skrevet flere mindre artikler om dette i studietida og fremdeles er dette en av mine store interesser. La oss derfor se litt på hvor Obama står i en del viktige saker:

Obama er plassert litt til venstre for sentrum i amerikansk sammenheng, men sammenliknet med europeisk politikk er han plassert et godt stykke ute på høyre fløy. Aftenposten hadde 19. november i fjor en interessant oversikt over en del av hans politiske standpunkter i aktuelle saker og dette får selv en av mine favoritter, Nicolas Sarkozy, til å framstå som rød. Skattepolitisk er det ikke mulig å sammenlikne amerikanske og europeiske forhold, selv de mest skatteletteorienterte her i landet kan ikke engang drømme om en skattepolitikk som den Obama har sagt han vil føre (selv før finanskrisen). Ikke engang Reagan hadde så lave skatter i sin tid. Skattepolitikken må jo også sees i sammenheng med finanskrisen, så her er det vondt å si hvordan politikken blir i praksis. Men at skattenivået i USA fortsatt vil ligge svært lavt er det ikke tvil om.

Forsvarspolitisk ønsker han å trappe opp aktiviteten i Afghanistan, men vil trekke seg ut av Irak. Som moderat Høyremann syns jeg personlig USA skulle trekke seg ut begge steder, men det er en annen sak. Det eneste som bekymrer meg akkurat når det gjelder forsvars- og utenrikspolitikk er Midtøstenpolitikken. Her har ikke hans utnevnelser så langt vært positive på noe vis, verken når det gjelder stabssjef eller utenriksminister (og her er det viktig å huske at Bush faktisk har vært en av de mer Israelkritiske amerikanske presidenter). Obama ønsker heller ingen dialog med Hamas og han har i kongressen stort sett stemt pro-israelsk. Men helt generelt tror jeg altså at hans utenrikspolitikk er nødt til å bli en forbedring sammenliknet med forgjengeren.

Når det gjelder dødsstraff er han moderat i amerikansk sammenheng, men han er ikke motstander av denne form for avstraffelse og der skiller han seg fra det som er konsensus i europeisk politikk. Jeg er selvsagt totalt mot bruk av dødsstraff. Han er liberal i abortspørsmålet, både i amerikansk og internasjonal sammenheng. Og der er han og jeg på linje. Han er for partnerskap for homofile, men ikke ekteskap, der skiller vi oss litt, jeg syns også ekteskap bør anerkjennes. Her er han likevel moderat i en amerikansk sammenheng.

Miljøpolitisk er han nok på mange felt i forkant av oss, men det er det mange amerikanske politikere som er. Californias republikanske guvernør Arnold Schwarzenegger ville jo vært en ekstrem miljøradikaler i Norge. Men, verken Obama, Schwarzenegger eller andre sentrale amerikanske politikere har vist noen som helst vilje til å gjøre noe med den latterlig lave miljøavgiften på bensin i USA.

Helse- og sosialpolitisk er den nye presidenten langt bedre enn det som er vanlig i amerikansk politikk, men å snakke om noe som i det hele tatt minner om en velferdsstat kan man ikke. Det meste skal fortsatt baseres på private løsninger og noen felles nasjonal politikk er ikke aktuelt. Hver enkelt stat har såpass stor grad av indre selvstyre innen de aktuelle sektorene at det ikke kommer til å bli de store endringer her heller. Obama har heller aldri gjort seg til talsmann for omfattende endringer innen helsevesenet, selv om han nok er tilhenger av en noe mer sosial politikk enn det som tradisjonelt har dominert amerikansk politikk.

Dette var noen eksempler på ulike standpunkter; først og fremst for å vise litt om hvilket utgangspunkt den nye presidenten har og hva det er realistisk å tro kan skje de kommende fire eller åtte år. Det er også viktig å huske at begge kamrene i kongressen har stor makt og de politiske skillelinjene er ikke så skarpe der som i de fleste andre vestlige land. Mange demokrater står langt til høyre for moderate republikanere og lokal tilhørighet og lokale saker er for svært mange langt viktigere enn felles nasjonale saker og standpunkt.

Jeg personlig tror imidlertid Obama kommer til å gjøre en god jobb som president ut fra mitt politiske ståsted, men det er fordi jeg har et temmelig realistisk syn på hva han kan utrette og på hva som faktisk er mulig for presidenten å gjøre. Jeg kommer ikke til å bli skuffet, men jeg er redd jeg tilhører et mindretall her. Dog, jeg tar mer enn gjerne feil. Jeg vil avslutte med et sitat jeg hørte nevnt på amerikanske fjernsynskanaler flere ganger i løpet av valgkampen i fjor:

Husk at det er enkelt for en amerikansk president å gjøre negative ting på egenhånd (f.eks. erklære krig som han kan gjøre suverent), men vanskelig å gjøre positive ting (som f.eks. store endringer i helsepolitikken som krever støtte i Kongressen).

Uansett, dagen i dag har vært historisk og det er viktig å ta vare på øyeblikket. Hverdagen kommer tidsnok. Og dessuten er Bushepoken over og det skal vi også glede oss over.

Betenkt…

Dette er ikke bekreftet enda, men jeg er betenkt over dette. Hillary Clinton har mange gode sider og er en dyktig politiker, men at en av USAs mest Israellojale senatorer kanskje blir ny utenriksminister har jeg liten sans for. Merkelig nok har Bushadministrasjonen vært den mest Israelkritiske administrasjon i moderne tid, men nå kan vi, etter den andre utnevnelsen med denne tendens, vente en sterk dreining i pro-Israelsk retning og det er ikke noe jeg bifaller. Jeg håper ikke dette vil sette fredsprosessen i regionen ytterligere tilbake, men dette virker ikke lovende. Igjen må jeg konstaterere at jeg er tilhenger av Kåre Willochs retning. Avslutningsreplikken min blir: Fritt Palestina!

Høyst ønsket utfall

Lindesnes kommunestyre fattet rett vedtak i tolvte time.

Dette var viktig for regionen; en ny utsettelse hadde vært svært ille. Vi snakker her om den eneste strekningen på E18/E39 mellom Oslo og Stavanger hvor veien ikke er bred nok til å ha midtstripe og det er ikke en stamvei verdig. Endelig er utbygging vedtatt og vi slipper å vente i 15-20 år til før en eventuell ny behandling slik utfallet ville blitt dersom avstemningen hadde endt annerledes. Dette er svært viktigte 3,8 kilometer og jeg som kjører her flere ganger i uka på vei til mormor og morfar vet  hvor dårlig standarden er. Personer som bor i mer sentrale strøk hadde fått sjokk hadde de sett denne standarden på vår fremste stamvei. Men om to-tre år…

Ellers er jeg godt fornøyd med at Arbeiderpartiet “valser over” (som Arne Strand har sagt i flere medier i dag) sine regjeringspartnere i saken om tjenestedirektivet. Dette viser, som ventet, at det ledende flertallet i Arbeiderpartiet er til å stole på i EU-saken.

Dette har vært en god politisk dag både lokalt og nasjonalt.

Pys, haging, fredag og quiz

Pys koser seg på sitt gamle, stygge pledd godstolen og ønsker  alle en riktig god helg. Hun gav streng beskjed om at i dag skulle  jeg  ikke skrive om politikk, selv ikke om Silvio Berlusconis åpenbart rasisistiske bemerkninger om den solbrune amerikanske presidenten…

 

I morgen har jeg planer om å kose meg litt ute i hagen igjen. Jeg har en del stauder som jeg gjerne skulle både delt og flyttet og det regner jeg med å kunne gjøre nå. Ellers er det fortsatt en god del roser som blomstrer og det gleder roseentusiasten. Tidligere i ettermiddag begynte jeg med en sortering av bildene på maskinen og bildene fra 2008 er nå systematisert.  Snart har jeg tenkt lage en bildekavalkade over 2008 her i bloggen og da blir det selvsagt nærmest et rent hagefokus.

En av elevene sa tidlig i dag til meg at “i kveld er det det du liker best i uka”. Elevene har fått med seg at fredagskvelden er høydepunktet  i min uke; da slapper jeg riktig godt av  og denne uka er intet unntak. Pinnekjøttrunde nummer to står for døra og kjøttet og kålrabistappen godgjør seg og jeg gleder meg.

Nå måtte Pys ut en liten tur, trolig for å tre av på naturens vegne, og da beveger jeg meg raskt inn på politikk igjen: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar på spørsmålet om hvem jeg helst vil ha som amerikansk president. Jeg kan ikke love premie, men absolutt rosende omtale  til den som svarer rett på det spørsmålet.

Oops, Pys banker på døra (og hun banker bokstavelig talt med framlabbene) og vil inn igjen. Jeg må avslutte. Ha en riktig god helg alle sammen.

Enda en?

Jeg skal ikke skrive mer om det amerikanske valget nå, men jeg syns det er interessant å se litt i glasskula også. Nå må republikanerne tenke framover og jeg ser flere steder at det spekulereres rundt potensielle kandidater i 2012. Og en som trekkes fram veldig ofte har et ikke helt ukjent etternavn… Uansett; amerikansk politikk er nesten for lidenskap å regne for de av oss som er spesielt interesserte.