Gleder meg som bare det

Nyheten om at det kommer et livealbum fra mitt gamle favorittband Jokke & Valentinerne gjorde meg nesten ekstatisk da jeg først hørte det. Om halvannen uke kommer det ut og jeg har selvsagt allerede bestilt dette.

Jeg har vært på mange konserter med bandet og av norske band er det i en særklasse live (og jeg har sett både a-ha, DeLillos, DumDum Boys (og på mandag henter jeg det nye albumet fra DumDum, gleder meg veldig til det også. ), Raga Rockers m.fl. på scenen, men ingen er i nærheten av Jokke). Av alle konserter jeg har fått med meg er det trolig bare opplevelsen med Nirvana og David Bowie som slår dette bandet. Mangt og meget kan sies om Joachim Nielsen, men på scenen var han rå og gav absolutt alt.

En gang tidlig på 90-tallet skulle jeg intervjue Jokke etter en konsert og var utstyrt med et visst budsjett til traktering etter konserten. Det var ikke vanskelig å bruke opp pengene, men etter en del pils ble vi enig om at vi lot intervju være intervju og fortsatte heller ranglingen. Det ble en svært hyggelig kveld og jeg glemmer aldri mitt møte med en av mine store musikkhelter.

Selvsagt må vi runde av med to sanger fra Jokke & Valentinerne.

Å som jeg gleder meg til dette albumet.

Fredagens godbit – en kvinne :D

Inspirert av Anitas fredagspost om en av mine gamle favorittartister, Terence Trent D’Arby, velger jeg å trekke fram noen sanger av en annen av mine favoritter fra siste del av 80-tallet, Tanita Tikaram.

I likhet med D’Arby “kom, vant og forsvant” (for å omskrive litt) hun. Karriereren på topp var kort, men hektisk. Riktignok har hun fortsatt karrieren og gav ut et album senest i 2005, men hun aldri hevdet seg slik hun gjorde med debutalbumet Ancient Heart i 1988; det nådde helt opp til tredjeplass på albumlista i Storbritannia. Oppfølgeren The Sweet Keeper nådde samme plass to år senere, men senere har altså karriereutviklingen vært nedadgående.

Her er hennes tre mest kjente sanger, alle fra debutalbumet Ancient Heart.

Twist In My Sobriety

Good Tradition

og til slutt et opptak av Cathedral Song fra Norge. Hun var jo svært populær her og lå et halvt år på VG-lista med Ancient Heart i 1988 og 1989. Hele tre måneder lå hun på førsteplass; fra november 1988 til februar 1989. Hun avløste U2 og livealbumet Rattle and Hum mens hun selv ble avløst av den da relativt nylig avdøde Roy Orbison og hans album Mystery Girl.

Nå skal jeg slappe av med NRK og gullrekka etter å kommet hjem fra Stavanger. Jeg var en tur hos min mor fra i går til i dag og fikk en tur innom IKEA for å få tak i en kommode og dessuten en god forsyning lys, både med og uten duft. Det er vel på tide å begynne stearinlyssesongen nå. Frøken Torres er for øvrig bedre og både hun og Gerrard er definitivt i helgemodus. Og det håper jeg dere andre også er; riktig god helg.

Helg, klipping av hekk, musikkmimring, 50 000 besøk og liten konkurranse

Så var det helg igjen. Har sagt det før, men sier det igjen: Hvor blir dagene av??? Etter mine beregninger skulle det være onsdag i dag, men det er da beviselig fredag. Men det er jo et tegn på at alt er som det skal og det er jo viktig. Det er flere år siden jobben har vært så givende og flott som i år.

Jeg fikk gjort en del i hagen denne uka. Som nevnt i forrige innlegg kom jeg i gang med løkplantingen i begynnelsen av uka. I dag stod klipping av ligusterhekken mot sykkelstien på planen. 20 meter hekk trengte en klipp og jeg brukte vel rundt to timer med hekksaksa og det ble ganske fint til slutt. Det tar en del tid når man bruker manuelle verktøy, men det er god mosjon og det teller mer enn noe annet for meg må vite.

Jeg er mer enn normalt interessert i musikk og dette blogginnlegget hos Britt Åse fenget meg og fikk meg også inn i et musikkfunderende modus.

Da jeg var ung var det toppen av lykke å ta turen innom Platebaren i Grimstad for å kjøpe en singel eller en LP. Det å bla gjennom bunkene av singler og album var en fryd. Høre på noen låter, bestemme seg for å kjøpe et album, komme hjem med et nytt kjøp som viste seg virkelig å innfri… Herlige minner fra flotte ungdomsår.

Senere har ting endret seg, men jeg er fortsatt av de som liker å kjøpe musikk i form av et fysisk produkt i form av CD-er. Jeg kjøper vel rundt et dusin CD-er eller så i måneden. I tillegg laster jeg ned noe via iTunes Store fra tid til annen. iPoden er en av mine beste venner. Jeg har nå min tredje og den inneholder over 8 000 sanger og en hel del podkaster (fortsatt ikke godkjent ord i det norske språk for øvrig) fra vårt kjære NRK, men fremdeles er det plass til mer enn det jeg til nå har brukt. Jeg har rundt 1 500 CD-er i samlingen og rundt 400 LP-er, men sistnevnte spilles egentlig veldig sjelden. Dessverre.

Jeg storkoser meg ellers med Popquiz på NRK hver lørdag 11:08 (samtidig med Verden på lørdag på P2, men det hører jeg på podkast. ) og jeg har flere ganger klart alle spørsmålene. Men, og det er et stort men, det er selvsagt så ufattelig mye enklere å klare svarene når man er hjemme og kan tenke i fred og ro på svar. Det er noe annet å være deltaker i en slik sammenheng. Jeg har generelt en stor svakhet for å tilegne med masse meningsløs kunnskap og det er nok grunnen til at jeg aldri har tapt i TP eller når jeg deltatt på ulike former for quiz. Jeg liker dog best slike konkurranser når nettilgang er forbudt. Man skal bruke hjernen, ikke annet. Samtidig må jeg vedgå at det er litt pinlig å kunne så mye som man aldri vil ha særlig nytte av

Bloggen min har nå passert 50 000 besøkende, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal feire. Alt Godt har jo i slike forbindelser åpnet for det man kan kalle en kulinarisk spørretime (for øvrig en ytterst anbefalelsesverdig blogg); kanskje jeg skulle tilby meg å svare på spørsmål om musikk eller litteratur, men jeg vet ikke om det fenger. Jeg er åpen for andre forslag, får kanskje se på dette litt senere tenker jeg.

Men en liten og uhøytidelig quiz arrangerer jeg i alle fall:

1. Hvilket band er mitt favorittband?

2. Hvilken artist har jeg flest album av?

3. Hvilken (nåværende) fotballspiller er min favoritt?

4. Hvilken rose er min favoritt?

5. Hvilken by liker jeg aller best?

6. Hvilke to “julesanger” er min favoritter?

Svar kan sendes til denne e-postadressen og det vanker premie på den som klarer seg best.

I morgen fyller Erling Lægreid 70 og går over i pensjonistenes rekker. Det blir et savn for oss trofaste lyttere av Dagsnytt 18, men det er lov å håpe på gjesteopptredener, akkurat som Egil Johan Ree har hatt i Her og nå. Steinfeld hadde et avskjedsintervju med Lægreid i dag og det ble sagt at cand.philol-er skulle man ta alvorlig. Vel, som cand.philol. kan jeg neppe protestere på det.

Og god helg!

Musikalsk barn av 80-tallet: Del VII

Først av alt: Særlig for de av oss norske musikkinteresserte mellom 36 og 43 tenker jeg dette vekker mange gode minner. Var man tenåring på midt på 80-tallet glemmer man ikke så lett denne.

I dag skal vi endelig hjem til Norge i denne spalten og vi snakker om det norske bandet som definitivt er vårt største, selv om mange nok vil nevne andre blant sine favoritter. For min del troner nok uansett a-ha øverst blant tidenes største norske band. Som nyslått tenåring da bandet nådde toppen på Billboardlista i oktober 1985 var endelig norsk musikk internasjonalt anerkjent. Dette skjedde bare et halvt år etter at vi for første gang vant MGP for øvrig, så 1985 ble et stort år for norsk musikk.

Denne sangen kom opprinnelig ut i 1984, men det var først året etter den virkelig ble en stor hit. I 1985 ble dette den første, og hittil eneste, #1-hiten i USA for et norsk band. I Norge kom den første gang inn på VG-lista i oktober 1984 og nådde tredjeplass i november samme år. I februar 1985 falt den ut av lista, men høsten 85 kom den igjen tilbake på lista, på samme tid som den gjorde suksess i USA og i uke 43 og 44 nådde de helt til topps i Norge.

19. oktober 1985 nådde den plassen som #1 på Billboardlista og ble tidenes største norske popsuksess.Videoen var i sin tid svært så innovativ og jeg syns den dag i dag dette er en uvanlig god musikkvideo.

Foruten topplassering i USA og Norge ble den også #1 i Australia, Belgia, Italia, Nederland, Sverige, Sveits, Vest-Tyskland og Østerrike. I Storbritannia endte den på andreplass, men der nådde a-ha senere toppen med en annen og, etter min mening langt bedre sang, men det kommer vi tilbake til her i spalten.

Og, ja, jeg har alt a-ha har gitt ut og jeg er fortsatt en stor fan, snart 25 år etter at de slo gjennom i 1984.

Feriestatus. :D

Jeg vet at det finnes ulike vurderinger av gule roser, men jeg liker dem godt og nå som det er ferie syns jeg det var greit å rive i en bukett. Disse gleder meg nå.

Det ble som nevnt i forrige innlegg en noe passiv start på ferien, men slikt er egentlig bare flott. Har man ferie skal man la dagene leve sitt eget liv. Været tillot ikke at mine opprinnelige planer ble fulgt, men da legger man alternative planer og vi tok i stedet en tur til Kristiansand og det ble blant annet en tur innom Sørlandssenteret og Stormberg og noen moderate innkjøp ble det. På vei hjem ble det tid til en koselig tur innom mormor og morfar og nå er jeg igjen hjemme og Pys og meg har igjen fortet alene her og da er alt som det skal, selv om det er ytterst koselig med besøk.

Nå blir det forhåpentligvis noen aktive dager med hagesysler før det faderlige opphav og jeg har planer om en skikkelig vedmaraton fredag og lørdag. Det er greit å sikre seg ved for noen år framover (skjønt, siden jeg fikk varmepumpe for to og en halv uke siden har jeg ikke hatt fyr på ovnen. Dog, det har jo vært relativt mildt i det siste da).

Flere og flere krokus blomstrer og det er definitivt vårstemning ute, selv om dagen i dag ble litt grå værmessig sett. Uansett: Feriedager skal nytes og dagen i dag har til fulle blitt nytt. Nå skal jeg kose meg med Store Studio og anbefaler alle å stifte nærmere bekjentskap med bandet White Lies som av mange er spådd en stor framtid og jeg har virkelig sansen for disse.

Ha en fortsatt flott mandagskveld rundt omkring.

Musikalsk barn av 80-tallet: Del VI

Spalten vil aldri bli helt kronologisk og her har jeg hoppet fram et drøyt halvår (men det betyr ikke på noe vis at jeg er ferdig med 1984; det blir i alle fall tre sanger til fra 1984). Denne er fra våren 1985 og skilte seg ut på flere vis. Vi må til Liverpool for å finne opphavet til bandet Dead or Alive. Deres vokalist. Pete Burns, var en meget spesiell karakter kan man trygt si. Bandet hadde noen få hits, men den ene overgikk alle og nådde faktisk helt til topps på de britiske listene våren 1985. Som tolvåring syns jeg sangen var litt skummel, men den hadde også sin sjarm… Nå i ettertid syns jeg faktisk den er rå, enkelt og greit. Her kommer You Spin Me Round (Like a Record).

Hva gjør så Pete Burns nå? Han var med i Celebrity Big Brother UK 2006 og gjorde seg her bemerket på ulike vis. Et bildesøk viser at han har fortsatt å holde seg til en noe kjønnsmessig forvirret stil… Her har BBC tatt kontakt med Burns i ettertid i serien “Where are they now?”

Sangen nådde helt til topps på de britiske listene 3. mars 1985 og overtok da topplasseringen etter “I Know Him So Well” fra Chess som jeg nevnte i forrige innlegg.

En annen historisk hendelse inntraff også med denne sangen og her kommer et virkelig flaschback for alle oss med oppvekst på 80-tallet: Dette var den første nr. 1-hiten til den legendariske åttitallstrioen Stock Aitken Waterman. De vil jeg komme tilbake til en rekke ganger i denne spalten.

Og ellers: Riktig god helg alle sammen.

Musikalsk barn av 80-tallet: Del V

Siden jeg for tiden er indisponert får jeg god tid til å lete fram musikk fra åttitallet og det er jo underholdende i alle fall. Men jeg håper for all del at jeg er klar for å komme på jobb igjen på torsdag for nå er jeg lei. Men; over til dagens tema.

Høsten 1984 var det lansering av en ny musikal produsert av to meget kjente svensker og en brite. Björn Ulvaeus og Benny Andersson fra Abba skrev melodiene, mens Tim Rice sto for tekstene til Chess. Historien er et klassisk trekantdrama som involverer to verdensledende sjakkspillere og den kvinnelige manageren til den ene som etter hvert faller for den andre. Musikalen, som jeg personlig har hatt gleden av å se i flere ulike versjoner, er virkelig god og for en musikaltilhenger som meg er det nærmest for en perle å regne.

Ulvaeus og Andersson trenger vel neppe nærmere presentasjon, men Tim Rice fortjener litt mer oppmerksomhet føler jeg. Han har ofte vært en person som har havnet i skyggen, men en rekke av hans tekster er verdenskjente. Jeg kan bare nevne Don’t Cry for Me Argentina, I Don’t Know How to Love Him, Can You Feel the Love Tonight, Circle of Life og The Lady’s Got Potential. Rice har samarbeidet med musikalssjangerens største utøver gjennom alle tider, Andrew Lloyd Webber, ved flere anledninger og har skrevet tekstene til Jesus Christ Superstar og Evita, to av musikalhistoriens største klassikere. I tillegg har han skrevet tekster til filmmusikk, blant annet til Elton Johns melodier i Løvenes konge.

Men her var det altså Chess vi skulle konsentrere oss om. Det kom to store slagere fra denne musikalen. Den ene var I Know Him So Well framført av Elaine Page og Barbara Dickson og den andre var One Night in Bangkok med Murray Head og det er denne jeg nå vil presentere i denne spalten. Det lekes med sjangre her og framføringen kan nesten minne om et tidlig stadium av rapsjangeren. Egentlig er ikke dette noen utpreget slager, men av og til dukker det opp noen sanger som på tross av utgangspunktet når opp. Riktignok kom den ikke høyere enn tolvteplass i Storbritannia, men nådde tredje i USA (og Norge) og helt til topps i bl.a. Vest-Tyskland og Australia. Og det er definitivt en artig sak dette.

Ellers sender NRK1 Lost in Translation i kveld 23:15. Denne filmen fra 2003 er blant de aller beste etter årtusenskiftet og regissør Sofia Coppola (datter av den legendariske Francis Ford Coppola) leverer et solid stykke arbeid her. Ekte filmkjennere har selvsagt allerede sett den (flere ganger), men for dere som av en eller annen grunn ikke har gjort det foreløpig… Her har dere sjansen.

Musikalsk barn av 80-tallet: Del IV

Vi er fortsatt i 1984 og skal nå over til en artist med datidens kanskje kuleste frisyre; nemlig Christopher Hamill, tidligere vokalist i bandet Kajagoogoo, bedre kjent under artisnavnet Limahl. Hans store høydepunkt i karrieren kom da han fikk synge tittellåten til en meget kjent film.

Og, merkelig nok må vi for tredje gang i denne nyopprettede spalten innom Vest-Tyskland… Den tyske forfatteren Michael Ende (som for øvrig døde den dagen jeg fylte 23 år) gav nemlig  i 1979 ut boka Die unendliche Geschichte, på norsk Den uendelige historien og på engelsk The Neverending Story. Boka ble raskt svært populær over store deler av Europa og bare fem år senere ble den filmatisert.  Tittellåten ble altså sunget av Limahl og ble en stor slager over hele den vestlige verden, selv om den ikke kom høyere enn fjerdeplass i Storbritannia. I Vest-Tyskland stoppet den på andre, mens den lå hele åtte uker på topp her i landet. Og her ser vi den.

Limahl fikk ingen andre store slagere etter dette, men har selv i dette tiåret fortsatt sin karriere og har fremdeles en viss status i Tyskland.  Og ellers opptrer han med ujevne mellomrom på ulike arrangementer i ekte 80-tallsnostalgisk stil. Det er nå lenge siden jeg har hørt denne sangen, men jeg var ikke i tvil om at denne måtte med i denne spalten. Limahl er egentlig en ekte 8o-tallshelt; også hva frisyre og generell “look” angår.

Filmen var for øvrig regissert av Wolfgang Petersen som for oss ekte filmentusiaster nok er mest kjent som regissør av storfilmen Das Boot fra 1981. Det er nesten et ordtak at “det er ikke en ordentlig filmquiz uten minst to spørsmål fra Das Boot“…

Musikalsk barn av 80-tallet: Del III

Hvem skulle trodd at 2/3 av denne spalten skulle referere til Vest-Tyskland? Nesten for en sensasjon å regne. Men høsten 1984 var dette en virkelig slager her til lands og enda, 25 år senere, husker jeg denne med glede:

Denne har jeg på CD; Alphaville og “Forever Young” er av 80-tallets beste. Marian Gold var en hitmaker i sin tid.

80-tallet var noe for seg, kjære venner.

Musikalsk barn av 80-tallet: Del II

Vi er fortsatt i 1984, noen måneder etter Nena kom en kjempeslager fra en britisk duo.

(Alternativ lenke: http://www.youtube.com/watch?v=EnIgzS14gPI)

Wham.

Og i motsetning til Nena snakker vi om mer varige spor i den musikalske verden. I alle fall når det gjelder halvparten av duoen; han kommer vi tilbake til senere i denne kavalkaden, nemlig George Michael. Men hva med Andrew Ridgeley? “Han andre i Wham”; hva skjedde med ham etter at George Michael gikk solo? Joda, han trakk seg helt tilbake fra rampelyset etter hvert, men ser ut til å være svært fornøyd med det. Kanskje ikke rart med tanke på alle skandalene omkring hans tidligere partner.

Selv har jeg det meste av det George Michael har gitt ut og fremdeles er hans album Faith fra 1987 på min topp 20-oversikt, men Wham var blant de første virkelig store for meg. Husker med stolthet da jeg som tolvåring kunne låne ut min Whamkassett til min første “kjæreste” vinteren 1985. Det var et av de øyeblikk hvor verden var så god som den kunne bli.

Albumet Make it Big nådde for øvrig toppen både på den amerikanske og britiske albumlisten og inneholdt foruten Wake Me Up Before You Go-Go også hits som Freedom, Everything She Wants og Careless Whisper. Joda, jeg var en stolt innehaver av denne kassetten tidlig vinterstid for fjorten år siden, et drøyt halvår etter at denne slageren nådde toppen.