Vi er fortsatt i 1984 og skal nå over til en artist med datidens kanskje kuleste frisyre; nemlig Christopher Hamill, tidligere vokalist i bandet Kajagoogoo, bedre kjent under artisnavnet Limahl. Hans store høydepunkt i karrieren kom da han fikk synge tittellåten til en meget kjent film.
Og, merkelig nok må vi for tredje gang i denne nyopprettede spalten innom Vest-Tyskland… Den tyske forfatteren Michael Ende (som for øvrig døde den dagen jeg fylte 23 år) gav nemlig i 1979 ut boka Die unendliche Geschichte, på norsk Den uendelige historien og på engelsk The Neverending Story. Boka ble raskt svært populær over store deler av Europa og bare fem år senere ble den filmatisert. Tittellåten ble altså sunget av Limahl og ble en stor slager over hele den vestlige verden, selv om den ikke kom høyere enn fjerdeplass i Storbritannia. I Vest-Tyskland stoppet den på andre, mens den lå hele åtte uker på topp her i landet. Og her ser vi den. 
Limahl fikk ingen andre store slagere etter dette, men har selv i dette tiåret fortsatt sin karriere og har fremdeles en viss status i Tyskland. Og ellers opptrer han med ujevne mellomrom på ulike arrangementer i ekte 80-tallsnostalgisk stil. Det er nå lenge siden jeg har hørt denne sangen, men jeg var ikke i tvil om at denne måtte med i denne spalten. Limahl er egentlig en ekte 8o-tallshelt; også hva frisyre og generell “look” angår.
Filmen var for øvrig regissert av Wolfgang Petersen som for oss ekte filmentusiaster nok er mest kjent som regissør av storfilmen Das Boot fra 1981. Det er nesten et ordtak at “det er ikke en ordentlig filmquiz uten minst to spørsmål fra Das Boot“…
Tagger: Åttitallet, Musikk
mandag 16. februar, 2009 at 23:11
Ingenting er som ubåtfilmer
Limahl – ja, jaja…
mandag 16. februar, 2009 at 23:36
Jeg har Das Boot høyt oppe på min liste over favorittfilmer og blant tyske filmer er den nok på topp tre tenker jeg.
Limahl er nok ikke akkurat blant de jeg satte høyest selv, men han var stor i vennegjengen og jeg husker akkurat denne som en av de store høsten i sjette da vi var størst på skolen.
tirsdag 17. februar, 2009 at 11:12
Var det ikke en låt som het Das Boot som var ganske kul også?
(Pinlig, men jeg hadde på et tidspunkt Limahl-frisyre. Tror det var rett før mitt hår gjennomgikk en ganske langvarig Kim Wilde epoke…)
tirsdag 17. februar, 2009 at 12:49
Tittelsangen fra Das Boot var en skikkelig instrumentalslaget; dyster synthmusikk. Den brukes stadig vekk i ulike sammenhenger, først og fremst som bakgrunnsmelodi når man skal skape en stemning av uhygge, dysterhet o.l. Mange kjenner melodien til Klaus Doldinger, men vet ikke hvor den opprinnelig er hentet fra.
http://www.youtube.com/watch?v=z38cXs3pZZw
Kim Wilde hadde jo også en ytterst stilig frisyre; mange jenter i klassen gjorde sine forsøk på å kopiere henne husker jeg.
tirsdag 17. februar, 2009 at 18:25
“The Neverending Story” var den første gangen jeg husker skuffelse over filmatiseringen av en bok
Den boka syns jeg var fantastisk å lese som barn og filmen klarte ikke på noen måte å yte den rettferdighet.
Limahl… tja… hva skal man si? Noen ganger er det greit at ting går i glemmeboken
tirsdag 17. februar, 2009 at 18:45
For å ta det første sist: At Limahl går i glemmeboken er ikke noe stort tap for musikken nei…
Jeg tror faktisk jeg deler førstnevnte erfaring med deg; jeg syns ikke filmen på noe vis levde opp til boka og de forventninger denne hadde skapt. I senere år har jo dette fenomenet oppstått mange ganger dog; det finnes noen få unntak, men det er ikke mange. Har man først lest en bok man er fornøyd med skal det en del til før en eventuell filmatisering overgår forventningene.